Mobbing er en av de alvorligste utfordringer vi har i skolen. I 2015 la derfor Djupedalsutvalget fram sin utredning om hvordan skolen kan bli bedre på å forebygge mobbing blant barn, NOU 2015:2. Mobbeforskerne Dan Olweus og Stein Gorseth kritiserer utvalgets bruk av ordet krenkelse i kronikken «Det umulige krenkelsesbegrepet» som ble publisert i Bergens Tidende den 9. juli i 2015. De peker på at ordet krenkelse har en uklar betydning og at vi heller må bruke et begrep som gjør barn i bedre stand til å identifisere mobbing.  Forslaget om krenkelse som samlebegrep vil trolig ikke bidra til at barn blir i stand til å identifisere mobbing, skriver Olweus og Gorseth. De stiller spørsmål om hva det betyr at verdigheten eller integriteten til en elev er blitt krenket. I forslaget til lovtekst står det at dette er helt subjektivt, det er «den subjektive opplevinga til eleven som er avgjørende for om ord eller handlingar er krenkjande». Mobbeforskerne stiller et godt spørsmål, men gjør ordet mobbing barn flinkere til å identifisere når en selv eller andre blir utsatt for mobbing? En kan si at begrepet mobbing er vel så uklart, i og med at alt for mange barn og unge blir utsatt for mobbing. Den viktigste debatten er hvordan vi skal nå målet om trygge skolemiljøer fritt for alle krenkelser. Begrepet krenkelse er knyttet til forestillingen om at hvert enkelt individ har en urørlighetssone. Dette personlige rommet kan på ulike måter ufrivillig bli invadert og krenket. Livet er fullt av store og små krenkelser som mennesker klarer å håndtere, og i tillegg byr livet på krenkelser mennesker ikke klarer å forholde seg til. Men alvorlige krenkelse som mobbing gjør barn sårbarhet og ensomme. Og i verste fall kan mobbing føre til at barn ikke ønsker å leve lenger, slik som Odin. Han tok dessverre livet sitt etter langvarig mobbing. Krenkelse favner om alle opplevelser av ydmykelse og ubehag. Derfor kan en vel si at ordet krenkelse er dekkende for det er barn opplever i en mobbesituasjon. Utfordrende samspill er en naturlig del av leken i norske skolegårder. Og forskning viser at mobbing ofte starter i form av erting. Erting kan være en sunn del av et mellommenneskelig samspill, mens mobbing eller alvorlig krenkelser er svært ubehagelig for de som opplever dette over tid. På mitt siste foredrag sa en oppgitt lærer; «Skal vi innføre forbud mot erting også nå da, barn må da kunne lære seg forskjellen mellom erting og mobbing». Vennligsinnet erting er noe lærere ofte ser at barn bruker når de leker med hverandre. Barna kan erte hverandre hvis en gutt leker med en jente. «Ha ha ha, Jonas har jentelus» kan klassekamerater rope. Jonas kan oppfatte kommentarene som vennskapelige, men de kan også oppleves som krenkende. Det er kun Jonas som kan si hvordan han opplevde situasjonen. Erting er ikke så vondt og vedvarende som mobbing , men det kan allikevel være sårende og krenkende for den som opplever det. Barn sier ofte «jeg bare tulla» etter at de har gjort eller sagt noe dumt ovenfor et annet barn. Som regel vil barn som erter unnskylde seg med at det var bare for gøy. Men ofte kan en med et enkelt blikk på den som blir ertet, se at han eller hun ikke synes det er morsomt i det hele tatt. Barnet føler seg krenket. Så det er en hårfin grense mellom god og dårlig erting, og mange barn synes det er vanskelig å forstå forskjellen. Det er derfor viktig at barn klarer å gjenkjenne situasjoner hvor de krenker andre. Dette har mobbeforskerne rett i. På den andre siden kan erting i noen tilfeller også være positivt. De amerikanske psykologene Mills og Carvile (2009) peker på ertingens positive rolle i relasjonen mellom venner, i familier, mellom arbeidskolleger og kjærester. Erting kan brukes til å bygge og styrke forholdet til venner, takle vanskelige temaer eller bare ha det gøy med andre. Deres forskning viser at erting kan lære barn hvordan de kan vise følelser og takle konflikter. Erting kan slik sett fungere positivt hvis begge parter frivillig er med på leken, og styrkeforholdet mellom barna er balansert. Som eksempelet ovenfor viser kan barn erte hverandre som en del av kommunikasjonen i en lek. Men det kan være utfordrende for barn å forstå forskjellen mellom erting som en del av lek og vennskap, og erting som sårer og krenker. Dette må de få muligheten til å lære. Selv om vi noen ganger tenker på erting som den litt mindre vonde tvillingen av mobbing, finnes det både gode og dårlige typer erting. Som nevnt ovenfor kan man med et enkelt blikk se om noen synes ertingen var morsom. God erting er lekende samspill som er ment å uttrykke hengivenhet eller tilhørighet. Godmodig dytting mellom gode venner på skøytebanen kan falle inn under denne kategorien. Vond erting kjennetegnes av en oppførsel som er ment å krenke, såre, ydmyke, eller trakassere noen. De som blir ertet på denne måten opplever ikke erting som positiv, og ertingen kan utvikle seg til krenkelser som mobbing. Men forskjellen på god og vond erting kan være tvetydig, og det er som nevnt vanskelig for barn å alltid vite forskjellen. Dette understreker også mobbetallene. Dette må barn og unge lære når de er sammen. Sosial læring og utvikling foregår i stor grad i et fellesskap, og i samhandling med andre. Gjennom samarbeid i lek og læring utvikler elevene sosiale ferdigheter som empati, samarbeid, selvhevdelse, selvregulering og ansvarlighet. Disse ferdighetene er viktige i elevenes faglige og sosiale utvikling. Det å arbeide med fag må ikke skilles fra det å arbeide med sosial læring. Faglig læring må kobles og integreres med sosial læring, de er ikke motsetninger. De utfyller hverandre og er avhengige av hverandre. Når elever opplever at de får faglige utfordringer som er tilpasset deres evner og forutsetninger, og samtidig får relevante og forståelige tilbakemeldinger fra lærerne, vil dette påvirke elevenes motivasjon og faglige trivsel. Dette er et perspektiv som er en avgjørende forutsetning for å skape et trygt skolemiljø uten krenkelser, mobbing, trakassering og diskriminering